Sånn går nu dagan.

(weheartit)
Av alle mennesker jeg har vært sjef for, så er jeg selv den aller vanskeligste å lede. Jeg har bedt meg om å ta meg sammen, drikke mer vann, støvsuge og vaske klær. Men har jeg hørt på meg? Neida. Jeg har vært ute og drukket vin til langt på natt, sovet til det bare er en halvtime igjen til jeg måtte på jobb og gått på julegaveshopping og juleverksted etter jobb når planen egentlig var å rydde og legge inn bilag til regnskapet mitt. Tok til fornuften gjorde jeg selvfølgelig ikke før "deadline". Kvelden før min fineste Chr. kommer hjem har jeg endelig greid å vaske klær og gulv og kjøkken, handle inn god og sunn julefrokost og lakke om neglene mine. Nå kan juleferien bare komme!

Eksamen gikk sånn midt på treet. Jeg var bare så lykkelig over å få levere at jeg helt sluttet å bry meg om det har gått bra eller dårlig. Det viktigste er at jeg er ferdig! Herlig! Å jobbe hele dagen og å lese hele kvelden er virkelig en påkjenning jeg må slutte å utsette meg selv for.

Spesielt har lange juledager med sure julekunder satt sine spor. Nitti prosent er overstrømmende hyggelige og motiverende, likevel greier jeg ikke å ignorere den grusomme tiprosenten. De sier surt at de ikke vil ha hjelp, før de plutselig ombestemmer seg og roper skjærende ut "Hallo?! Er det mulig å få litt hjelp her eller??". Så hjelper man da, og skrekk og gru om vinglasset/vasen/lysestaken de vil ha ikke kommer ferdig i en stor eske med masse isopor og bobleplast. "Kommer den virkelig ikke i eske?" sier de og skuler misbiligende på meg, som om jeg gjemmer esken for dem med vilje. "Nei desverre, men jeg skal pakke den godt til deg" prøver jeg å berolige. Det er jo tross alt varen de kjøper, ikke en eske som de bare skal kaste (forhåpentligvis kildesortere) når de kommer hjem uansett. "Ja, du pakker den vel ordentlig nå?" spør de kritisk. Neida, jeg har tross alt bare jobbet i glassmagasin i fire år, jeg vet helt sikkert ikke hvordan man pakker inn noe ordentlig..

Takk og pris for de glade julekundene og for glade fine kolleger. Takk og pris for at jeg tar en utdannelse som noe annet enn butikkdame. Takk og pris for at jeg drikker vin og sosialiserer framfor å gå hjem og støvsuge etter lange dager på jobb. Da hadde jeg blitt emo.