Ventetid.

(photo: weheartit)

Den som venter på noe godt. Og på noe uvisst. Det er meg.

Jeg venter på at bacheloroppgaven min skal runde 7000 ord. På at jeg skal ha lest ferdig alle haugene med bøker til eksamen og på å lese nye Under Dusken som kommer ut i dag. Spesielt en artikkel om hvordan Samfundet styres venter jeg på. Jeg er spent på sitatene og på reaksjonene på denne artikkelen. Det er et viktig tema.

Jeg venter på å høre fra en av funksjonærene mine, som reiste til hjemlandet til vinneren av Studentenes Fredspris 2011 i dag. Han skal møte vinneren, filme vinneren og stille vinneren tusen spørsmål om ting vi lurer på. Spennende, viktig! Jeg venter på Offentliggjøringen, der vinneren skal avsløres for presse og studenter i Norge. Et event som jeg har ansvaret for, og som må bli vellykket.

Jeg venter på jul. På å være ferdig med eksamen og forhåpentligvis fornøyd med egen innsats. På å se Mamma og Pappa og Mari og Siri og Morfar igjen. På klemmer og gaver og klementiner og julesanger.

Jeg venter på kjæresten min. Som jeg ikke får se før jul og som jeg tenker på hver eneste dag. Vi ser hverandre riktignok på skype og vi prater i telefonen. Han sender meg sms hver kveld før jeg skal sove. Vi venter på hverandre.

Også venter jeg jo på en telefon da, såklart. På at noen i den andre enden av røret skal tilby meg en jobb. Drømmejobben. Jeg krysser fingrene og prøver å ikke se på klokka og kalenderen.

The race is long, and in the end it is only with yourself.